Så var det disse tre italienerne da

Ja, disse tre italienerne.

Vi har hatt to dagers amerikabesøk av venner vi ikke har sett på tre år. Da kan jeg ikke bare sette meg foran datmaskinen hele kvelden heller. Men nå har de vel snart landet i Charlotte. Det flotte er at de liker ost samt ikke blir hysteriske når det kommer en upasteurisert versjon av arten på bordet.

Vel, her sitter jeg og koser meg med tre oster fra italia, fra Guffanti som nok kan sies å være Italias svar på franske MonS. Altså en modner, affineur, hva nå enn det måtte hete på italiensk. Affinatori, kanskje?

En er kjent og det er Gorgonzola. Den er nok kjent for de fleste, dette er en piccante-variant som er ekstra lagret. Opp mot et år, det. Det kjennes. På en hyggelig måte.

Gorgonzola piccante Ekstra lagret
Har alltid vært en varm forsvarer av ost med smak. Det er det det handler om i bunn og grunn. Fantastisk flott muggmarmorering, den tar seg rett og slett godt ut. Og smaker fantastisk intenst, nesten på grensen til at det svir i munnen. Fint slik. Er liksom ikke i tvil om at du har med ost å gjøre. Tror den er tilgjengelig hos Gutta på Haugen. Kan jo alltids spørre etter den. For ordens skyld; Gorgonzola er pasteurisert. Det er den alltid.

Branzi er en upasteurisert kumelksost fra landsbyen ved samme navn. Lombardia dette. Kittmodnet, men ikke nødvendigvis lenge. Minimum 20 dager som jeg synes er fryktelig ferskt. Det eksemplaret jeg har kunne hatt godt av vesentlig lengre lagring enn den tydeligvis har fått. For upasteurisert melk til tross, den er veldig nøytral i smaken. Kunne vært an kandidat som juleost dette, men da må den ha mye lenger lagring. Og det er nok mulig. Cristiano tok nok bare med seg en litt for fersk ost. Slikt er det mulig å gjøre noe med.

Så var det Salva Cremasco DOP. En overskuddsost i den forstand at i utgangspunktet ble den laget av skummet kumelk som var til overs etter smørproduksjon. Min variant er upasteurisert, men den finnes også i en pasteurisert versjon. Så er det blitt mer og mer melk til overs og godt er

Salva Cremasco
det. Fantastisk fin skorpe som vitner om en viss lagring. Elfensbensfarget ostemasse som har en konsistens litt mellom chèvre og feta. Ganske kompakt. Lang smak med en bitter ettertone.

Å drikke til: Tre oster som muligens krever tre viner. Branzi har godt av litt rødt i glasset, og da går det an å starte med en Barbere og så fortsette på den piemontesiske kvalitetsstigen ettersom osten blir mer og mer moden. Salva Cremasco vil nok passe flott til en tørr og fin hvitvin, en kvalitetssoave eller en tilsvarende Verdicchio. Gorgonzolaen trenger rødvin på øverste hylle. Det vil si Barolo, men også en Amarone burde kunne passe. Men dette kan det saktens være mange meninger om.

Vel bekomme!

PS: Alle disse ostene er om ikke permanent så i hvert fall midlertidig tilgjengelig i Oslo i hvert fall.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.