Rocamadour – en ost og en by

Mens vi venter på de norske myke geitostene får jeg skrive litt om en liten råtass som jeg ikke har smakt på lenge. Rocamadour. Nå er det ikke helt fritt for norske myke geitoster, ChevKubbe fra Rueslåtten råder grunnen rimelig alene for tiden.

Ost fra Pyrinéene

Lot i Midi-Pyrenées. Det er på slettene i det sørvestlige Frankrike. Den er liten, bare en munnfull på ca. 35 gram, så det er ikke noe å dele på. Den kalles også Cabécou de Rocamadour, som betyr den lille geitosten fra Rocamadour. På språket oksitansk, rett og slett. Se ellers faktaboks under.

Oksitansk, også kalt langue d’oc og tidligere provençalsk, fellesbetegnelse for en språkgruppe som ved siden av fransk tales i Sør-Frankrike inklusive Monaco og av noen hundre tusen i Italia, i alt av ca. 13 mill. mennesker. Praktisk talt alle oksitansktalende er tospråklige, men det antas at minst 2 mill. bruker oksitansk aktivt daglig. De viktigste oksitanske dialektene er provençalsk, limousinsk, gasconsk, languedocien og auvergnat. Sammen med fransk og franco-provençalsk utgjør oksitansk det gallo-romanske språkområdet. (Store Norsk Leksikon)



Rocamadour
Rocamadour er en liten by som klamrer seg fast til en fjellside i Midi-Pyrenées.

Rocamadour har vært her en stund

Ikke noen ny ost dette. I en forpakterkontrakt fra 1451 står det nemlig at en eller annen bonde skal betale skatten sin i form av Rocamadour-ost. Og navnet har den altså etter byen ved samme navn, som ligger ca. midt i tilvirkningsområdet for osten. Som du kan se av bildet er det en typisk berg-og-dalbane by som har ligget der en stund, den også. En av Frankrikes mest besøkte attraksjoner, denne lille byen, som også er kjent for sin svarte Madonna. Ligger ellers ved Jakobsveien, en av fire pilgrimsleder fra Frankrike i retning Santiago di Compostela i Spania. Alle disse veiene møtes i Puente la Reina. Og bare for å ha sagt det, når du har kommet til Puente la Reina, så er det fremdeles et godt stykke igjen. Ut over det så er Rocamadour og området rundt en reise verd.

Les også: A Goat and a Ewe

Tilbake til osten

Denne lille sjarmøren, som jeg i hvert fall en gang har opplevd som en «devil in disguise», er en nytelse. Melken kan komme fra kun to geiteraser, Alpine og Saanen. Ganske typisk for denne type ferske oster, så skal den syrne. Det som kalles en syrefelt ost, i motsetning til en løpefelt. Fra melken helles i ystekaret og tilsettes syrningskultur til den er helt opp i former og avrent, tar det 36 timer, som er en god stund i denne sammenhengen. Salting og deretter modning i minimum 12 dager, og gjerne opp mot fire uker. På den tiden utvikler den en tynn skorpe med hvitgul farge som når den har kommet til sjels uker og alder får innslag av blåmugg. Bare sjarmerende det. På den annen side kan det altså hende at den da er blitt både skarp og bister. Konsistensen er myk og litt kremete. Fargen er som for geitoster flest, hvit. En nytelse å spise dette. Som den er. Grillet på grillet brød, lunet på salat, som garnityr til grillet kjøtt og så videre.

Å drikke til

En hvit Graves eller Jurançon, tørr eller for eksempel den søtlige Bru-Baché Jurancon La Quintessence som er inne på Polet i 2012-årgangen, vil passe fint. Enkelte garvede lokale vil, med påståelig lokalpatriotisme, hevde at en Cahors passer best. Ikke en kombinasjon som rent umiddelbart faller naturlig for meg, men du kan prøve. Meld gjerne fra her hvordan det gikk. Nå skal det sies at det finnes noe hvit Cahors, klassifisert som Vin de Pays du Lot, og det kan være det som menes, men jeg har mine tvil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.