Robiola di Roccaverano

Jeg fikk altså påpakning. Mild sådan, da jeg skrev om Robiola due Latti og påsto at det var tre varianter. Det finnes en fjerde av ren geitemelk og Anker-Karlsen (jeg er litt formell nå) var kjapt ute med korrigeringen. Selvsagt litt flaut, spesielt siden jeg både har smakt den og skrevet om den. God er den også.

Måtte derfor en tur på lørdag for å gjøre et lite innkjøp av nettopp denne osten; Robiola di Roccaverano.

Rent formmessig, eller figurmessig hadde den sett bedre dager, den var utflytende for å si det forsiktig. Det førte til at vi måtte ha en liten prøvesmaking i butikken, det kan nemlig være et faretegn. Men selv om formen og konsistensen var ute av lage var ikke smaken det. Da er jeg raus. Det er tross alt innsiden som teller, så får det være som det vil med fremtoningen. Det litt tørre, klebete preget som geitoster av denne typen ofte har var long since gone.

Den ble servert til gode venner på terrassen med litt god men enkel terrassehvitvin. Av årsaker som nevnt ovenfor var det ikke en helt enkel ost å få tak på selvsagt, ostekniv dugde ikke; her trengtes det skje.

Robiola di Roccaverano
Robiola di Roccaverano

Bildet er fra forrige gang jeg spiste den, så ikke helt poenget med å ta bilde av dette eksemplaret faktisk. Men sammen med Wilde Wide, Munkeby og et stykke Persille de Malzieu ble det bra. Synes jeg da. Litt annet også, samt jordbær og pakistansk mango til dessert. Sistnevnte er i en ellers kort sesong akkurat nå, og vel verd å prøve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.