Mistralou – siden vi er inne på geitost!

Skal ikke si så mye om geitene på denne gården opp i de bakprovencalske fjellene, men det skal den ha denne gården; der lages det særegne geitoster. Med andre ord ost med karakter. Så får det nå være som det vil med geitene. Regner med de har det godt, det er et viktig utgangspunkt når det skal ystes ost av melken.

Simian la Rotonde i nærheten av Banon for å være noe mer geografisk spesifikk. I tilfelle du skulle befinne deg i disse trakter mener jeg. Vakkert der. Mistralou heter altså osten. Liten, upasteurisert og økologisk, nennsomt pakket inn i et kastanjeblad og bundet med et tørket strå.

Mistralou – Chèvre – Provence
Veier bare ca 55 gram så det er ikke så mye å dele på. Nettopp derfor holdt det på å gå galt på søndag. Min sønn er nemlig en liten gourmet. Og går slett ikke av veien for et godt stykke ost. Eller kanskje det er nettopp det han gjør? Hans oppgave i fineværet var å male et stakittgjerde. Det bød på en god del motstand som det nok gjør for de fleste 12-åringer.

Derfor måtte han innom kjøleskapet en tur for litt bunkers før han tok fatt på oppgaven. Nå vet han godt hvem som «eier» osten så derfor kom han i vinduet og viste og signaliserte om han kunne smake på osten. Det var OK med den første; Persille de Malzieu. Så tok han ut en til som jeg trodde var Isle of Mull, den var det nemlig bare litt igjen av. Det var det ikke. Det var Mistralou.

Imidlertid så skjedde underet. Han kom løpende ut med et stykke ost og sa fra om denne måtte jeg smake siden den ikke har vært åpnet. Takk som byr. Så det skal han ha. Med en så liten ost og en 12-årings innstilling til livet og alt rundt seg så kunne det vært fort gjort at den forsvant. Det gjorde den ikke. Selvsagt delte vi.

Dette er ost for viderekomne. Som jeg vel også har skrevet om broren Buchette de Manon – denne lille avlange pinnen med en hel Sar-kvist oppå og som ligger på en liten bit av finér. Begge er lagret og har litt mer kompakt konsistens enn vanlig chèvre. Gulaktig noe mykere ostemasse med litt lysere og fastere kjerne.

Mistralou
Fermier ost så det holder. Her det geit og fjøs som blir forholdsvis intens i munnen. Jeg synes begge disse to er, i positiv forstand, spesielle oster. Andre i familien vil nok heller velge Valençay eller Lingot St. Nicolas om de får velge. Det er med andre ord ikke noe galt med kvalitetssansen. Jeg setter dem ikke opp mot hverandre; hver på sin måte fantastiske.

Å drikke til: Ost fra Provence krever vin fra Provence. Tørr hvit, men også tørr og frisk rosé vil passe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.