Gresk gruyère

Naxos

Feta er selvsagt stort i Hellas, men kan altså bare produseres i definerte områder på fastlandet samt på øya Lesvos. Der var ikke vi, så vi måtte nøye oss med andre typer oster. Og det fantes selvsagt, både av ku og sau/geit. Vi spiste jo masse fetaost for det, men da produsert andre steder.

Lokal gårdsost

Vi leste i en brosjyre at det var en bonde på Naxos som produserte gårdsost og hadde gjort det siden 1990. Vi prøvde oss på å besøke denne bonden, snakket med turistinformasjonen og satte oss på bussen, hele familien. Det viste seg at vi kom til et kontor og ikke til ysteriet som lå et helt annet sted.

Men de var hyggelige, lurte fælt og var vennlige nok til å bestille en drosje med sjåfør som snakket engelsk slik at vi kunne komme oss tilbake til byen. Rett nok med uforettet sak.

«Hva i all verden gjør dere her?» var det første drosjesjåføren spurte oss om da vi satte oss inn. Litt utenfor allfarvei med andre ord. Bare litt, for vi var slett ikke så langt fra byen, men slik er det av og til. Er du utenfor bymuren så er du på bydga.

Det vi imidlertid lærte var at det produseres mye ost av Gruyèretype i hvert fall på øyene. Både av kumelk og blanding av sau- og geitemelk. Hvorfor akkurat Gruyère vet jeg ikke for den hadde verken helt formen eller konsistensen. Dessuten pasteutriseres all ost i Hellas og da sank iveren etter å sanke både all verdens kunnskap og smaksprøver.

Vel tilbake i byen ble vi anbefalt en butikk med kun lokale produkter. Inkludert ost. Den minnet litt for mye om en Sovjetbutikk og kun han i kassa snakket litt engelsk så da var det ikke rom for den store ostediskusjonen. Men et par tre miniatyrflasker med digestif ble det; som hadde passet best til jul viste det seg.

Jeg lever, tross alt

Jeg hadde imidlertid en formening om vi hadde gått forbi en annen ostebutikk. Og det var riktig. En bonde, og det kan godt hende at det var den bonden vi i virkeligheten var på jakt etter, mens det vi hadde besøkt var mer et kooperativt meieri. Det var nemlig forskjellige navn, det forsto jeg selv om alt var på gresk. Bonden var i butikken, noe som selvsagt førte til en lang «diskusjon». Det vil si; jeg hadde ikke det helt store behovet for å diskutere, men hadde hadde et stort behov for å forsvare. Det ble jo unektelig litt morsomt. Men så lang og intens var forsvarstalen at hadde jeg ikke visst bedre så burde jeg være glad jeg var i live så mye upasteurisert ost jeg har spist i mitt liv. Og som om ikke det var nok, upasteurisert ost, ødelagt som den er kan kun rives. Amen.

HACCP

Et av hans store poeng var at hans ysteri var HACCP-sertifisert. Det får meg til å tenke at stempelet og all administrasjonen rundt den sertifiseringen og revisjonene er viktigere enn selve osten. Har rett nok aldri jobbet med HACCP, bare med ISO og har mine tanker rundt det. Der skiltes på sett og vis våre mentale veier; han var mest opptatt av HACCP, jeg var mest opptatt av osten.

Hellas er første stedet hvor jeg har sett ost utstyrt med HACCP-stempel, hvilket ikke betyr at det ikke kan finnes andre steder. Nå kan det virke som om Hellas er strengere enn USA med hensyn til pasteurisering, og det er helt OK for meg, men å argumentere med at osten blir ødelagt hvis ikke melken pasteuriseres handler i beste fall om kunskapsløshet. Da burde de ha sett litt nærmere på de ostene de prøver å etterligne i hvert fall i navnet.

Gresk rødkittost av sau- og geitemelk.
Gresk rødkittost av sau- og geitemelk.

Gresk Gruyère

Han lagde altså en pasteurisert ost av like mengder sau- og geitemelk, selv om det bare var bilde av en sau på etiketten. Rødkittost som han modnet i 90 dager. Jeg fikk ikke helt med meg det med en gang, så da jeg litt etterpå spurte hvor lenge han modnet osten ble han både oppgitt og irritert og min snart 13 år gamle sønn kommenterte lakonisk at «Pappa, han sa nettopp det, følger du ikke med?» Vel ikke godt nok tydeligvis.

Skal ikke betvile bonden på noe som helst, men jeg hadde forventet en mye hvitere ostemasse enn hva tilfellet var, hensyntatt at det ikke var kumelk i osten. Det spørsmålet stilte jeg ikke da jeg hadde til hensikt å dra fra øya i fred.

Tror han syntes jeg var en tverrpeis som kun hadde fokus på upasteurisert ost, og jeg måtte forklare for ham hva pasteurisering var for noe. Var nok en slags kvalitetssikring det da. Han mildnet betraktelig da jeg tross alt kjøpte med meg et godt stykke. Og osten var god, det skal han ha. Jeg tror den hadde vært mer typete om den ikke hadde vært pasteuriseret, men det blir bare teoretisering all den tid det ikke er lov.
En fast, fin og mild ost som hele familien likte. Mild er nok er stikkord her.

Å drikke til

Dette er ikke ost som er tilgjengelig her i landet så vidt jeg vet, så hvis du er på Naxos, og der er det pitle meg mange nordmenn, så synes jeg at det er tørr lokal hvit bordvin som gjelder.

PS: Vi dro fra Naxos; mistet litt godfølelsen da alle rundt oss og de fleste kelnere snakket norsk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.