Jeg skal ikke filosofere for mye rundt temaet jul, men for de fleste av oss er det forbundet med glede. Gaver og god mat. Og ikke minst at når julefreden senker seg så har solen akkurat snudd. Jeg er ikke så glad i denne mørke kalde tiden, må jeg innrømme og derfor synes jeg alle lysene før jul er stas. Og at etter jul blir dagene bitte litt lenger for hver dag. Nå hørtes dette depressivt ut og slik er det ikke, trivselen er bare bedre i det lyse halvåret. Derfor var det også fantastisk å ha knappe to uker i Sør-Afrika i november. Neste tur blir jo i mars 2026, så akkurat tidpunktet på året har ikke samme effekt, men en fin tid uansett. Har vært i Sør-Afrika i mars så det vet jeg. Men nok om det. I nyhetsbrevet for desember har jeg skrevet litt om juleoster og hva som blir å finne på bordet her i huset. Imidlertid er det flere som er innom her enn som abonnerer på nyhetsbrevet fra OSTEPERLER. Bare å melde seg på, det kommer ca ett per måned så ikke noe jamming av mailboksen din.
Det er fantastisk mye som skjer innen området ost i Norge. Da tenker jeg på småskalaprodusert ost, gardsoster i all hovedsak. Norsk ost begynner å bli så uendelig mye mer enn Jarlsberg og Norvegia, eller enda verre; generisk gulost eller kvitost. All ost som ikke er brunost i en eller annen form er definert som kvitost. Inklusiv gamalosten.
Kvitost eller Gulost?
Kvitost eller hvitost er for øvrig den korrekte benevnelsen. Gulost er et Oslo-fenomen som sprer seg ut over landet. Mange tror at Kvitost er en vestlands-/nynorskgreie og Gulost tilsvarende østlands-/ bokmålsgreie, men slik er det ikke. Du skal ikke så langt ut av Oslo og tilbake i tid før det handlet om Kvitost eller til nød Hvitost. Men benevnelsen gulost brer om seg. Ingen kampsak for meg for øvrig å kjempe imot. Gamalost frå Vik
Vi har en ganske lang ostetradisjon her i landet, men vi er en ganske ung ostenasjon når det gjelder det vi tenker på som tradisjonell ost i dag. Faste hvite, hvitmugg, blåmugg og rødkitt. Gamalost og Pultost er derimot gamle tradisjonsrike oster. De er syrefelt som det heter, altså melken er tilsatt syrningskultur og så får det stå så lenge det må før melken koagulerer. Et annet gammelt osteprodukt er skyr. Opprinnelig norsk, men forsvant til Island en gang i løpet av vikingtiden. Har gjenoppstått i en industriell versjon, og det fleste tenker det er en yoghurt, men skyr er altså en syrnet ferskost. Jeg er for øvrig vokst opp med at min bestemor lagde skyr. Så helt forsvunnet var den ikke. Brukte egen kumelk, så den var nok upasteurisert den. At jeg har overlevd.
Utenlandsk inspirasjon
Så da de første ysteriene ble dannet fra 1855 (Rausjødalen ysteri) og utover, ystet de hollandsk eller sveitsisk ost. Det startet med hollandsk og gikk over til sveitsisk, med sveitsiske ystere som læremestre. Det er nok også grunnen til at vi har så sterk hvitosttradisjon her i landet. I den tiden kom også Jarlsberg til verden som et slags uekte barn. Avgikk ved døden rundt første verdenskrig for å gjenoppstå som en fugl Fønix på sekstitallet etter 10 års forskning, ysting, prøving og feiling på Landbrukshøyskolen på Ås som den het den gang. Det har jo vist seg i ettertid å bli et ganske vellykket prosjekt.
Lars Sponheim
Det er nok mange som har meninger om Lars Sponheim, men han er altså den som la til rette for at vi har en oppblomstring av gardsysterier her til lands. Han bestemte at Tine skulle ha henteplikt, mens bøndene ikke hadde leveringsplikt. Det er en fantastisk ordning. Gardsysteriene kan yste når de vil av så mye melk de vil, og resten henter Tine. Det har gjort oppblomstringen av gardsysterier mulig.
Mangfoldet
Dette har gitt oss et stort utvalg av småskalaoster. Noen er fantastiske, mange er gode mens atter en god del har en vei å gå. Lokalprodusert er ikke ukritisk synonymt med kvalitet. Derfor er det godt at vi har en del rettledningstjenester, som for eksempel Matmerk. Det kommer seg også med bredde og dybde, men fremdeles er mye likt og fremdeles yster noen for mange varianter i stedet for å spesialisere seg og gjøre noen få skikkelig bra!
Så har ikke jeg noe behov for å sette norsk ost opp mot utenlandsk ost. God norsk ost står på egne ben og bør ha sin egenart, eller sitt terroir som vi ville sagt i vinverden. Norsk ost skal være norsk; ikke fransk, eller spansk eller noe..
Jærosten fra Voll ysteri. Har vært på jakt etter den en stund. Ikke at det er en så himla skjult skatt, men det er en ost som i hvert fall på min radar har holdt en vesentlig lavere profil enn mange andre av de nye norske ostene. Men Hans Voll og Voll ysteri er en av nestorene i norsk småskalaysting.
Voll ysteri var vel det første ysteriet som fikk autorisasjon til å yste ost av rå melk. Selve meieriet har historie helt tilbake til 1870-tallet. Så det er bra med historie her. De eksporterte faktisk sveitserost til USA før første verdenskrig. Har flyttet litt på seg underveis, vært nedlagt en stund om jeg ikke ta helt feil, men holder i dag til på nettopp Voll, på Jæren. Ja det skulle bare mangle om ikke det lå på Jæren.
Jærosten er håndverksost der melken går direkte fra jur til ystekar. Glemte vel å nevne at dette er en kumelksost. Dersom vi skal sette den i noen bås så blir det kanskje i Raclettebåsen.
Jærosten
En fastost, flott blekgul farge med en spredt hullsetting. Mitt ekemplar er lagret bare fire måneder så den er ganske mild og fruktig i smaken. Den har også en umiskjennelig om enn ikke spesielt dominerende søtsmak. Den er der, men ikke noe mer. De har en som er lagret mye lengre, så jeg skulle gjerne smakt den ved en anledning. Det kommer nok.
Anvendelse:
Det er jo en alpeosttype dette så den har et vidt anvendelsesområde. Naturell på et godt stykke brød. Som Raclette selvsagt, ternet i salater. Og den smelter bra så det går flott i ostefondue også.
Å drikke til:
Fransk og hvitt av chardonnaydruen. Burgund eller Jura. Må du har rødt og noen må jo det, så hold deg til Burgund.
Vi er unektelig inne i ferietiden og kanskje er jeg litt sent ute med dette, men tar sjansen likevel.
De tider begynner å bli forbi da det eneste som fantes langs veien var noen veikroer som serverte karbonader eller snitzel med poteter, posesaus og ihjelkokte grønnsaker av type amerikansk blanding. For nostalgikerne blant oss er disse etablissementene sikker mulig å oppdrive ennå. Det får så være, men jeg er mer opptatt av det andre som gror fram langs veien eller tett ved.
Nå kommer ikke denne liste til å bli fyldestgjørende, men et lite bidrag blir det forhåpentligvis.
Vi har lenge kunnet kjøpe for det meste brun geitost på fjellovergangene fra en bu eller sæter langs veien, så det er noe de fleste av oss er vant med. Nå har tilbudet begynt å bli mer avansert, og godt er det.
For å ta litt utgangspunkt i min egen ferie så blir det nok tur over Lesja og da er det et obligatorisk stopp hos Avdem gardsysteri. Det er bare noen hundre meters avstikkker fra veien, ned bakken.Mor Åse fra Avdem på Lesja. Har vært der før til og med fått full omvisning. Fjelldronning og Mor Åse synes jeg er de mest interessante ostene. I tillegg upasteurisert rømme, smør og så tror jeg at det er vel verd å prøve rømmegrøten de lager. Rømmegraut som det heter lokalt. Min datter vil ha med en boks prim siden vi likevel er der.
Med unntak av svele og en kopp kaffe på fergen til HareidHareid, Sunnmøreer det ikke andre “nødvendige” stopp jeg vet om, unntatt at det må det handles inn morrpølse fra slakter Brudevoll i Ulsteinvik.
Returen tenker vi å legge via Geiranger. Der er det ikke så mye ost, til gjengjeld har de fått Brasserie Posten som vi har tenkt å prøve. Glemmer ikke min frustrasjon fra noen år tilbake; vi ankom Geiranger østfra og ville ha noe å spise før vi tok fergen til Hellesylt. Kun plakater fra Stabburet om hamburger og pizza. Og jeg tenkte; Geiranger er et av våre fremste utstillingsvinduer og dette er alt vi har å tilby utenom hotellene. En skam rett og slett. Så får jeg håpe at Brasserie Posten holder fanen høyt og lever lenge. Og er det så fullt at vi ikke får plass så skal jeg tenke at det er godt for dem. Da tusler vi til Geianger sjokolade i stedet. Det gjør vi uansett, så det er ikke det. Og blir det ikke lunch i Geiranger så får vi holde oss til Lom og handle godt brød hos Morten Schakenda på Bakeriet i Lom.
Med godt brød i hånd er det bare å fortsette opp mot Valdresflya med stopp på Brimi sæter litt før vi kommer til Flya. Se og smake. Nå er vi på ost igjen. Sæterost. Kun produsert i tre sommermåneder. Forhåpentligvis noe vellagret ost fra i fjor også.
Der har jeg aldri vært før, men ser at det ligger for nordenden av Tesse og da må vi vel ta av før Lemonsjø en gang siden vi kommer fra den siden. Står nok skilt. Har smakt ost derfra ved et par anledninger, og gleder meg til det.
Ble mer enn ost dette, og det er flott. Rett nok er ost viktig men det er ikke hele livet alene, selv om det ikke er langt unna! Er du på de trakter som er beskrevet så er min anbefaling at du gjør et stopp og smaker litt av det vi har å by på lokalt.
Og innimellom alt dette skal mor og barn få lov å bestemme. Blir mest det, tenker jeg.
PS! for opplevelser langs med veien se også Hanen. Eller du kan klikke på linken Mat langs norske turistveger til høyre på siden her.
