For my part, I think it comes a lot of good from Beaujolais. Most famous are probably the wines and I definitely have a taste for them, even if I stay away from Beaujolais Nouveau. The hysterical times are over. But it was fun. Recently, however, I have had the pleasure of becoming acquainted with chèvre from Beaujolais. So if most beaujolais wines, but not all of them, are light and fruity, then in return they are chèvres from the region that has come my way, not at all. On the contrary. Quite striking. Even though the first cheese I got was so rammed that all the hair on me stood straight out, and I have tasted a little of each, it went in return to the affineur, and a new supply was sent. Milder and in good condition, but with a clear and distinct message that there is character.
Jeg blir selvsagt litt smigret når jeg får beskjed om at “nå har vi fått inn en ny ost”. La Pelta er navnet og er en chèvre fra det sydlige Frankrike, Midi-Pyrénées. Slett ikke så langt fra byen Rocamadour, faktisk. Dette er jo et rikt område på så mange måter; god mat, flere gode oster, mange kanskje ikke så kjente viner og midt i pilgrimsleden i retning Santiago di Compostela og ellers godt forsynt med historie. La Pelta – chèvre fra Midi-Pyrénées
Navnet og Formen
La Pelta er et underlig navn, og formen om mulig enda mer underlig. Men det er en forklaring til det meste, også denne osten. Både navn og form har den vistnok fra den greske antikken. Utgangspunktet for formen er et skjold fra den greske antikken. πέλτη. Så der har du navnet også. Det betyr rett og slett et lite og lett skjold. Så da så. Av dette kan man muligens slutte at de som tilvirker denne osten er av det filosofiske slaget. Ikke noe galt i det. Tvert om.
Fromagerie Le Bois d’Amalthée
Det lille gårdsmeieriet som tilvirker osten heter altså Fromagerie Le Bois d’Amalthée og ligger i Cazillac. Ikke spesielt gammelt dette ysteriet. De, de var tre: Franck, Sandrine og Thierry, startet det hele i 1996. Den beslutningen ble tatt nettopp i Cazillac, en by nord for Lot, i krysningen mellom tre regioner; Quercy, Auvergne og Périgord. Der ble de enige om å forenes gjennon det å drive gård og yste ost under mottoet: Lidenskap, essensialitet og ekthet. Og det gjennomsyrer dette lille ysteriet i alt de gjør.
Osten La Pelta
Og dette forbundet er det blitt både geitehold og ost av. Ikke bare denne osten, men flere, inkludert Rocamadour. Men sistnevnte ystes av flere gårder i området, La Pelta bare på denne gården.
Førsteinntrykket er at osten har det som en av disse hundene med alt for mye hud. Det var litt for mye skorpe som fløt litt ut over alle steder. Inn under var osten myk og til dels flytende. En herlig kontrast til de chèvre jeg har spist i det siste, som har vært til dels veldig faste.
La Pelta modnes i syv dager, så slik sett er den ganske fersk. Duft av sopp og skogsbunn. Kanskje ikke så rart med den skorpen. Får du litt mer ost og mindre skorpe så endrer smaken seg og en lett syrlig melkesmak kommer frem med et islett av nøtter. Faktisk en ganske så behagelig ost.
Så er det litt naturstridig at denne osten finnes i Norge, for mesteparten av det de yster selges på markeder i det sydlige Frankrike.
Å drikke til
Hvis du er i området, så er det naurlig å drikke en lokal hvitvin til. Kanskje ikke like lett tilgjengelig her til lands, så da ville jeg ha prøvt en Entre-deux-Mers.
Da drar vi av gårde til Loire og et eldorado av ferske, myke geitoster. Noen med mugg, noen med aske og andre med ingenting. Helt ferske, litt lagrede og sikkert noen eldgamle for kuriositetens skyld, som franskmenn dypper i kaffen sin til frokost. Hver sin smak. Men altså i morgen går turen til Loire. Rett nok med et kort pit stop i Paris, men vi kommer såpass sent at det blir med en liten.
En søndag i Paris
Nettopp derfor hadde jeg planlagt søndags ettermiddag der og siste flyet hjem. Skulle handle litt oster og kanskje ett og hint annet. Det var før jeg oppdaget at det meste er stengt på søndager i Paris, inkludert ostebutikker, dvs. de stenger ca. kl. 13.00, men det er da vi kommer.
Så slik var det. Da får vi være kulturelle turister i stedet. Vi får nok ettermiddagen til å gå. Nå er det slett ikke første gang jeg er i Paris, og ei heller første gang på en søndag, men det der var altså helt borte.
Loire – et mekka for geitoster
Men, jeg skal til Saumur, jeg da. Bo på et gammelt kloster/ikke fullt så gammelt fengsel, så en celletilværelse blir det uansett. Har vært i Saumur før og har gode minner derifra. Ikke minst at jeg lurte den franske jernbanen og sa jeg hadde en ubrukt billett, og om jeg kunne bytte. Det kunne jeg. Ubrukt var den ikke, hadde bare glemt å “composter”. Den øvelsen tok jeg på fransk. Hvis du ser bort fra den smule mangel på ærlighet som var en del av det hele, så er vel akkurat det der det jeg er mest stolt av å ha fått til med det franske språket. O lykke. Chèvre og vin! Foto: Gunnar Bløndal
En gylden time
En god lunch med mer en nok vin til og en god time på en kirkebenk i ensom kontemplasjon, lyttende til organisten som øvde for full musikk. Min lille eskapade med den franske jernbanen ble nok tilgitt med den botsøvelsen. En sann glede og nok til å gjøre turen mer enn vellykket. Eneste skår i gleden, om jeg skal kalle det det, var at Loire, elven altså, var knusptørr. Der var ikke en dråpe som sildret en gang. Det greier jeg å leve med, men håper på litt mer vann denne gangen.
Ingen fare – hvert sted sin ostebutikk
Så er det jo slik da, at selv om Saumur ikke er blant de største av byer i Frankrike, knappe 30 000 innbyggere, så har de opptil flere ostebutikker. Til med en med egen hjemmeside. Så da har jeg selvsagt en lang liste med nye oster, fra Loire og noen andre steder. Noen typiske og noen ikke så A4. Da får ostebutikkene i Paris være så stengt som de bare vil, jeg får ordnet ost uansett. Og får jeg tak i halvparten, så er jeg rimelig god lastet med ost for hjemveien. Får invitere noen da. Når det er sagt, Paris er vel også en ostereise verd.
Ja så blir det litt vin også. Mer enn nok tenker jeg.
Det gikk ikke så bra forrige gang. Jeg ble litt skeptisk da den ankom og så at den var mer eller mindre overgrodd av mugg. Ikke nødvendigvis noe “farlig” det, men da jeg satte meg ned for å nyte den, så tenkte jeg at om alt er som det skal være her, så er de lettere på hånden med vinmakingen i Beaujolais enn med ystingen. Det er sjelden vin herifra gir deg bakoversveis, men det gjorde altså osten. Galette du Beaujolais
Jeg tok kontakt med “affineuren”, som meldte tilbake at her var det sendt ost fra et sperret parti. Ost er biologi og selv om vi mennesker prøver å ta kontrollen så godt vi kan, så er det ikke alltid det går. Som i dette tilfellet.
Galette de Beaujolais på plass – igjen
Denne uken var nye oster på plass, tilløp til skjeggvekst var der fremdeles, og det var derfor med en viss spenning jeg åpnet osten for en prøvesmak. Slik er det med oss OsteEvangelister, vi nærmer oss en ost i spenning. Og her fremsto Galette de Beaujolais i en helt annen drakt. Viner fra Beaujolais kan jo være fra de enkleste til de mer sammensatte og varige. Slik er det med chèvre også, og der hvor vinen fra Beaujolais ofte fremstår som en lettvekter, ikke nødvendigvis noe galt i det, fremstår denne osten som en tungvekter i positiv forstand. Den har fylde og kraft, er i god balanse og gir en markant, men god munnfull chèvre. Dette var noe annet. Ganske fast i konsistensen, men bare for å klargjøre det, det er en kremete geitost. Konsistensen på chèvre kan jo variere litt, fra de helt myke og til dels litt rennende til forholdsvis tørre og smuldrete. Sistnevnte er jeg ikke så glad i. Mange av av de som finnes i dagligvarebutikken, skjært av store kubber, er slik. (Har vært der en gang jeg også.) Egner seg for så vidt på grillen eller smuldret i en salat, men det er også det, hvis du synes pasteurisert industriost er OK til det formålet.
I Norge?
Nå er ikke denne osten tilgjengelig i Norge så vidt jeg vet, men du kan jo spørre etter Galette de Beaujolais i din lokale ostebutikk; den kan den bestilles. Det vet jeg, fordi det er det jeg har gjort.
Å drikke til
Til ost fra Beaujolais passer det med vin fra Beaujolais. Den bør være hvit, men jeg ser at den jeg har smakt og tenkte ville passe bra, Chateau de Pizay, er utgått. Da hadde jeg heller beveget meg litt nordover til Mâcon for å finne passende følge.
