Fontevraud L’Abbaye Royale – Loire

Fontevraud

Av og til skjer det at man kommer over noe som bare er helt fantastisk. Det kan være et sted, en restaurant, en fjelltopp eller strand, en stemning, eller som i dette tilfellet; et hotell. Jo, jeg har bodd på fine, kule og tøffe hoteller før jeg, men aldri som Fontevraud l’Abbaye Royale i den lille landsbyen Fontevraud-l’Abbaye, en 15 minutters biltur sørøst for Saumur. Det er i Loire, Frankrikes hage.

Fontevraud
Fontevraud L’Abbaye Royale

Fra 1101

Robert d’Abrissel grunnla i 1101 et blandet religiøst senter, det vil si det var tre klostre sammen, for både nonner og munker. Området er på 130 mål med bygninger og klosterhager. Og dette er ikke hvilket som helst kloster. Europas største om jeg ikke tar feil. Her ligger også Rikard Løvehjerte begravet, sammen med sin far Henrik den andre og sin mor Eleonore av Aquitania. Rikard Løvehjerte var for øvrig bror av John Lackland. Vet ikke helt hvorfor han fikk navnet Johan uten Land, for han ble da konge i 1199 da Rikard Løvehjerte døde. Kanskje han bare var konge og ikke eide land? Rikard Løvehjerte, som var konge av England i ti år, oppholdt seg der i bare seks måneder av de ti årene han regjerte. Nå var han også korsfarer og var på korstog må vite, men bodde ellers i Loire-regionen i Frankrike. Det var nok ikke så rart, for han var blant annet hertug av Anjou, sikkert naturlig siden hans mor var fra området. Dessuten er Loire et flott område å oppholde seg i, ingen tvil om det. Fint nok i England, men maten og vinen greier ikke helt å konkurrere. Så han døde i Frankrike i 1199 og ligger altså begravet i Fontevraud, til allmenn beskuelse.

Den franske revolusjonen

Den franske revolusjonen betegner vel perioden 1787 til 1799, med noen høydepunkter som stormingen av Bastillen 14. juli 1789, ny grunnlov og avsettelse av kongen i 1791 for å nevne et par. Men det skjedde mye, mange steder og ikke minst i det vestlige Frankrike. Det gjorde forholdene vanskelige for religiøse ordner. Fontevraud ble oppløst og de siste flyktet derifra i 1792.

Fra kloster til fengsel til..

I god postrevolusjonsånd ble Fontevraud i 1804 omgjort til fengsel i henhold til et dekret fra Napoleon 1. I 1814 kom de første fangene. Og der satt de helt fram til 1963, ikke de samme fangene hele tiden, men uansett var det da slutt på fengselslivet og et omfattende restaureringsarbeid startet. Kultursenter fra 1975 og hotell og restaurant fra 2013. Nå må det sies at hotellet bare er en bitte liten del av komplekset.

Det som er det fantastiske når du kommer inn i hotelldelen er at restaureringen er kompromissløs. Det er ekstremt stramt og stilrent og i klosterånd, samtidig som det er ultramoderne. Og selv om det har vært først kloster og sist fengsel, så er det klosterånden som sitter i veggene. Det oser ro, harmoni og verdighet. I tillegg er det utrolig fascinerende å tenke på hva som har foregått. I baren henger et fantastisk maleri som tar med seg alle typer mennesker som har preget stedet opp gjennom historien.

Fontevraud
Noen av dem som Fontevraud L’Abbaye Royale har huset opp gjennom tiden.

Du bør dra dit og oppleve det. Når du sjekker inn får du din personlige iPad hvor det meste står. Da kan du i ro og fred orientere deg.

Fontevraud Le Restauranten

Må innrømme at vi dro tidlig hver morgen så frokostene ble dessverre litt heseblesende. Lokalene innbød til en rolig frokost. Men jeg fikk med meg en god kopp kaffe og et fint utvalg lokale oster. Til fransk frokost å være var den svært innholdsrik.

Siden anledningen jeg var der var vår Vinforenings tredveårsjubileum, hadde vi jubileumsmiddagen der. Veldig vellykket. Antall retter husker jeg ikke, de fleste kom ut av tellingen. Men fantastisk var det, og best var kanskje en soppragu i all sin enkelhet, men en eksplosjon av smaker. Dertil egnede lokale viner gjennom hele måltidet.

Fontevraud
Fiffig variasjon over temaet chèvre.

Komme seg dit

Kjører du bil så er det greit å navigere mot Saumur, vel fremme der, så er du et kvarter unna. Du kan ta TGV fra Paris til Angers og litt saktere tog videre til Saumur, og du er fremdeles et kvarters tid unna. Så fra Saumur til Fontevraud, må du finne ut av det. Kanskje like greit å ta en leiebil fra Angers? Dessuten: fra 9. til 24. desember er det julemarked i Saumur.

Loire – here we come!

Da drar vi av gårde til Loire og et eldorado av ferske, myke geitoster. Noen med mugg, noen med aske og andre med ingenting. Helt ferske, litt lagrede og sikkert noen eldgamle for kuriositetens skyld, som franskmenn dypper i kaffen sin til frokost. Hver sin smak. Men altså i morgen går turen til Loire. Rett nok med et kort pit stop i Paris, men vi kommer såpass sent at det blir med en liten.

En søndag i Paris

Nettopp derfor hadde jeg planlagt søndags ettermiddag der og siste flyet hjem. Skulle handle litt oster og kanskje ett og hint annet. Det var før jeg oppdaget at det meste er stengt på søndager i Paris, inkludert ostebutikker, dvs. de stenger ca. kl. 13.00, men det er da vi kommer.

Så slik var det. Da får vi være kulturelle turister i stedet. Vi får nok ettermiddagen til å gå. Nå er det slett ikke første gang jeg er i Paris, og ei heller første gang på en søndag, men det der var altså helt borte.

Loire – et mekka for geitoster

Men, jeg skal til Saumur, jeg da. Bo på et gammelt kloster/ikke fullt så gammelt fengsel, så en celletilværelse blir det uansett. Har vært i Saumur før og har gode minner derifra. Ikke minst at jeg lurte den franske jernbanen og sa jeg hadde en ubrukt billett, og om jeg kunne bytte. Det kunne jeg. Ubrukt var den ikke, hadde bare glemt å “composter”. Den øvelsen tok jeg på fransk. Hvis du ser bort fra den smule mangel på ærlighet som var en del av det hele, så er vel akkurat det der det jeg er mest stolt av å ha fått til med det franske språket.

Loire
O lykke. Chèvre og vin! Foto: Gunnar Bløndal

En gylden time

En god lunch med mer en nok vin til og en god time på en kirkebenk i ensom kontemplasjon, lyttende til organisten som øvde for full musikk. Min lille eskapade med den franske jernbanen ble nok tilgitt med den botsøvelsen. En sann glede og nok til å gjøre turen mer enn vellykket. Eneste skår i gleden, om jeg skal kalle det det, var at Loire, elven altså, var knusptørr. Der var ikke en dråpe som sildret en gang. Det greier jeg å leve med, men håper på litt mer vann denne gangen.

Ingen fare – hvert sted sin ostebutikk

Så er det jo slik da, at selv om Saumur ikke er blant de største av byer i Frankrike, knappe 30 000 innbyggere, så har de opptil flere ostebutikker. Til med en med egen hjemmeside. Så da har jeg selvsagt en lang liste med nye oster, fra Loire og noen andre steder. Noen typiske og noen ikke så A4. Da får ostebutikkene i Paris være så stengt som de bare vil, jeg får ordnet ost uansett. Og får jeg tak i halvparten, så er jeg rimelig god lastet med ost for hjemveien. Får invitere noen da. Når det er sagt, Paris er vel også en ostereise verd.

Ja så blir det litt vin også. Mer enn nok tenker jeg.

Nordens ost

Nordens ost

Hva er som å kjøre gjennom Skånes bølgende landskap? Flotte kornåkre og velholdte gårder med flokker av beitende hester. Min datter var klar til å flytte umiddelbart. Vi var på vei til Soldattorpets Mejeri som yster Hyby blå, kåret til Nordens ost 2016 på Nordisk ostefestival i anledning Kulinarisk Sydfyn tidligere i sommer. Men GPS’en var ikke med på at det virkelig fantes høye husnummer i Hyby Grindväg og tok oss derfor en god runde via begynnelsen av veien, hvor ellers Torups slott med sin vakre slottshave tronet, til vi fant et skilt med Gårdsmejeri helt i andre enden, selvsagt.

Nordens ost
Skåne. Foto: Tia Aursnes

Nå kunne Soldattorpets Mejeri ha ligget hvor som helst, men universet ville det slik at det ligger rett utenfor Malmø og vi skulle forbi der på vei hjem fra Danmark. Det min datter og jeg opplevde som en lang tur på landet, mens resten av familien slappet av ved bassenget, viste seg på returen å være en fem minutters avstikker fra E6/E20. Men vi fikk nå sett litt, da.

Soldattorpets Mejeri

Mejeriet drives av Maria Tuveson Lindgren, som for øvrig er født i Oslo. Hun sa opp jobben som emballasjeselger, kurset seg og hospiterte hos diverse meierier før hun startet eget meieri i 2010. Om enn ikke nødvendigvis i en så strukturert rekkefølge, så hadde en drøm materialisert seg. Soldattorpet er et tun bestående av hovedhus, samt noen øvrige bygninger som blant annet huser både selve ysteriet og en liten gårdsbutikk. Melken får hun levert to ganger i uken fra en bonde i nabolaget.

Maria Tuveson Lindgren. Foto: Tia Aursnes
Maria Tuveson Lindgren Foto: Tia Aursnes

I gårdsbutikken får du selvsagt kjøpt ost; i tillegg til Hyby blå, består det rene ostesortimentet av en pasteurisert hvitmuggost, samt to faste oster av upasteurisert melk. For ikke å glemme en annen av meieriets spesialiteter; ostekake. Slett ikke slik vi kjenner den, men bare ekstremt god. I tillegg et rikt utvalg av Olof Viktors produkter, samt syltetøy og marmelader og sikkert noe mer jeg ikke oppdaget. Jeg var mest opptatt av osten.
Nordens ost
Hyby Blå

Nordens ost

Det var tross alt Hyby blå, Nordens ost, vi hadde kjørt en liten time for å få en smak av. For å gjøre litt stas på sine norske besøkende, åpnet hun et hjul. Det første som slo meg var hvor hvit den var i fargen, kumelk til tross. Normalt heller de mer mot off-white. Smaksmessig er det to ting som slår meg, og begge i positiv retning. Osten har ingenting av bitterheten som mange blåmuggoster ofte har, rett nok i varierende grad. Det neste er syrligheten. Pirrende. Og hun er bevisst på at melken skal få syrne godt før løpen tilsettes.

Hvordan kommer du deg dit?

Du kjører E6/E20 sørover i retning Malmø, tar av til Klågerup, kjører rett fram på Sallerupsvägen, som etter hvert går over i Malmövägen. Etter enda litt til, så tar du av til høyre inn på Flängevadsvägen som du kjører til endes, tar til høyre og du er på Hyby Grindväg.

Nordens ost
Følg skiltet! Foto: Tia Aursnes
Ta av til venstre ved skiltet Gårdsmejeri, og kjør på grusveien til du står på tunet.

Unntatt sommeren, så har de kun åpent på lørdager. Men det kan du ellers sjekke ut på hjemmesiden deres.

Se også Andre oster!

Osten er ikke tilgjengelig i Norge, foreløpig. Men, hun selger gjerne ost til broderfolket.

Fattoria Ma’ Falda

Trenger du å roe ned, ta det litt med ro i skyggen av et vidtfavnende og røslig tre, med et glass kjølig lokal hvitvin og noe tilsvarende lokalt og godt å bite i? Nyte stillheten, kun brutt av litt sauemekring, et og annet fornøyd grisegrynt og noen nysgjerrige geiter som vil hilse på? Kunne hvile øynene på grønn og frodig, til dels uberørt natur? Da skal du kanskje unne deg noen dager på Fattoria Ma’ Falda.

Fattoria mafalda
Fattoria Ma’ Falda, Umbria. Foto: Fattoria Ma’ Falda

En e-post fra Italia

Det tikket inn en e-post for en god stund siden. Fra en liten bondegård i Umbria, Italia. De syntes det var så fascinerende med en nordmann som var så nerdete opptatt av ost. Nå skal det sies at hun som skrev heter Anne Line, er norsk og driver gården sammen med sin søster. På bondebygda altså, i Umbria, Italias grønne hjerte, midt mellom de to små byene Orvieto og Todi i de vernede landskapene Peglia-fjellet og elveparken Tiber, midt i hele Europas kulturelle vugge, med etruskisk, romersk og middelaldersk kultur som bakteppe.

Som en fugl fønix

Her har de bygget opp en fantastisk, levende gård med husdyr og aktiviteter. Ganske forskjellig fra den forlatte og nedslitte gården de kom over i 2006, – og kjøpte. Det har vært mye slit og det har vært prøving og feiling. Men det har bokstavelig talt båret frukter. Det er geiter og sauer og griser, påfugl og høner, og sikkert mye mer. Men midt opp i dette ligger det et gårdsysteri. Selvsagt ligger det et gårdsysteri der, hvor de yster av rå melk etter til dels fransk tradisjon. Da blir selvsagt OsteEvangelisten interessert. Ti forskjellige oster, de fleste myke, men også en fast ost, en rødkitt og en blåmuggost, og ja; Ricotta også. Og ostene kan du smake med et glass vin til og du kan handle med deg hjem om du liker det du smaker, og det vedder jeg på at du gjør. Men skal du ha en smak så må du dra dit. Slik er det.

Nyt livet du

Om du bare vil nyte livet, så er det flott. Bruke gården som utgangspunkt for turer til både Siena og Firenze, Perugia og Spoleto for ikke å snakke om å rusle rundt i Assisi. Ikke verre enn at du kan ta en

Fattoria Ma' Falda
Sakte lunch under et skyggefullt tre. Foto: Mona Vaagan
tur til Roma også. Så ganske sentralt, om ikke for det meste, så i hvert fall for veldig mye.

Ferie kan også være å lære noe nytt

På gården kan du lære dyrene å kjenne, gå på keramikkurs og sikkert få litt inside når det gjelder ysting også. Og alt dette i vakre omgivelser litt unna Toscanas turistifiserte travelhet, med vertene rundt deg som til og med snakker norsk. Det er til å sette pris på, om du som jeg ikke behersker italiensk; ut over noen tall, de opplagte høflighetsfrasene og “due etti” hos slakteren. Jeg har lært meg at med to hekto kommer jeg langt.

Fattoria mafalda
Noen av sauene på Fattoria Ma’ Falda. Foto: Fattoria Ma’ Falda

Så trenger du å roe ned for noen uker eller dager, våkne opp tidlig til fuglekvitter og fylle lungene med Umbrias friske luft, kjenne duften av nybakt brød og ellers falle inn i landlivets bedagelige rytme, ja da kanskje du skulle sjekke ut Fattoria Ma’ Falda.

Hvordan kommer du deg så til Fattoria Ma’ Falda?

Den aller enkleste måten å komme seg til Fattoria Ma’ Falda er å fly til Roma og ta leiebil derifra. Et par timer å kjøre, så er du fremme. Er du av den mer eksotiske sorten, så kan du fly til flyplassen i Perugia. Da sparer du godt og vel en time i bil, men taper det glatt og mer til ved å måtte fly via London, Brussel eller Barcelona. Men bor du i en av disse byene, så er det selvsagt et alternativ. Det er langt å kjøre fra Norge, men du får selvsagt med deg veldig mye mer godsaker hjem.

Vignelait

Vi stoppet på et Carrefour supermarked i 1200 meters høyde i tykk snøkave på vei fra Genève fordi vi trengte litt mat og noen kalde øl. Det var vel ikke helt slik vi hadde tenkt oss det, men sjåføren vår ville det slik. Og kaldt øl var det dårlig med. Men altså, det var der jeg først så den; Vignelait.

Fruitière du plateau Arboisien

Fromage au lait cru. Upasteurisert altså. Beskjedent innpakket i grått papir. En ost på minimum 380 gram som det heter. Og ikke så mye mer enn 450. Et sted der imellom. Jeg blir så glad når jeg finner en ost jeg ikke har smakt før, og enda gladere hvis jeg finner en jeg ikke har hørt om heller. Slik som denne. De yster imidlertid andre mer kjente oster også; Comté AOP, Morbier og Mont d’Or for å nevnte de mest kjente.

Det sto jo på emballasjen hvor den kom fra; Arbois, og dit skulle vi. Så da var det bare å tusle rundt i byen til det lille cooperative meieriet dukket opp. Med tilhørende utsalg. Da var det kartlagt, men ingen grunn til å handle ost første dagen.

Vignelait, Arbois
Vignelait, Arbois

Reblochon-stil

Reblochon er jo ikke en ost som gjør at håret reiser seg på hodet. Ei heller denne. Den er mild og fin med flott melkesmak og et forholdsvis tydelig saltpreg, uten at det er plagsomt på noen måte. Faktisk bare skjerpende.

Ikke tilgjengelig

Dette er en ost du spiser når du er på tur i Juraområdet. Du får den ikke i butikken her. Ikke for det, vi kan få ost i Norge fra mindre ysterier enn dette, men det kommer vel an på særegenheten. Og de lever nok godt med å levere til det lokale markedet. Inklusiv byens **restaurant Jean-Paul Jeunet. Og la det være sagt: Jura er en reise verd. For vinen, naturen og osten. Og Arbois er en fin base.

Å drikke til

Juravin selvsagt. På den hvite siden vil jeg si, selv om de har noen røde endrueviner på henholdsvis Poulsard-og Trousseau-druen som er lyse og til dels lette. Men en Chardonnay eller Savagnin (ikke oksidert) er å foretrekke, etter min mening da.