Det vesle Osteriet med dei store smakane

Osteriet i Samnanger Foto: Bente Getz

Bygdene treng slike som Bente Getz, som starta Osteriet i Samnanger. Folk som tek eit tak og set i gong noko dei trur på. Nokon flyttar heim, som Bente har gjort, andre er tilflyttarar og vert eit verdfullt tilskot på den måten. Det er ikkje noko skilje i verdien om ein er det eine eller det andre. Bygdene treng folk. Av og til skulle ein likevel tru at det er betre at tilflyttarar kjem, enn at utflytte sambygdingar kjem heim. Ikkje alltid like lett på vende heim.

Nok om det, etter år i utlendingheit kom Bente Getz heim, tok over familiegarden og starta opp Osteriet; Osteriet i Samnanger.

To Jersey-kyr og åtte Aust-friesisk mjølkesau, meir skal det ikkje til for å skaffe seg eit levebrød. Vel, litt anna er det vel og. På Osteriet vert det både bakt og laga kjøttmat. Selt lokalt, på Bondens marked i Bergen og til dei som kjem på vitjing til garden. Gardsbutikken Rivjernet, namnet har den etter dama, er open kvar sundag. Berre å ta turen.

Rivjernet, også kjend som Bente Getz bak disken i gardsbutikken Rivjernet Foto: Bente Getz

Osteriet sine ostar

Det er to faste ostar ho ystar på Osteriet. Sterke Nils’n vert ysta av sauemjølk og kumjølk i den lyse årstida, medan «Sverre, min gode nabo» er ein vinterost av rein kumjølk. Om vinteren har sauene fri til familiære syslar.

Sterke Nils’n er litt tørr i konsistensen, flott naturleg gul, og med finfin smak av mjølk. Har kraft og fylde som etterkvart fyller munnen og sit lenge. Behageleg saltsmak. Sverre er mildare i smaken og er kanskje ein mindre kompleks ost, men god og veldig lett å like.

osteriet
Sterke Nils’n frå Osteriet i Samnanger

To flotte ostar kvar på sin måte, litt synd at det er så lite av dei, men eg tenkjer du får kjøpt dei om du sender mail og ber om å få tilsendt gjennom posten. Er du i Bergen eller traktene innafor, så er det berre å ta turen innom, du vert nok teken vel imot same kva. I desse tider med fokus på industrielt landbruk treng vi mange slike Bente’r. Rett skal vere rett, vi har ein god del av dei allereie, der omsorg for dyra og jorda, samt godt handverk er i fokus.

Hvem var Lars Lein ?

lein
Lordehytta. Foto: Tomas Aassved Hjort

Lars Lein kan selvsagt være hvem som helst, men i følge Statistisk Sentralbyrå, så er det færre enn fire eller ingen som heter Lars Lein i dag. Vel det er i hvert fall et par. Men ingen av dem er vår mann. Den gode Lein har ellers fysisk sett gått ut av tiden for lenge siden, men omdømmet lever.

Hvem var han så? Jo, han var Lord Gravaghs hjelpesmann og fjellfører. Tenker det var Lars Lein som sørget for at lordehytta ble bygget også, at den fysisk ble bygget. Det var rundt 1880. Hytta stå der fremdeles, solid bygget, men har hatt en runde med hærverk, så det var nesten bare murene som sto igjen.

Lein – hva er forbindelsen?

Når Rueslåtten ysteri allerede har en ost som heter Lord Garvagh, så er det bare rett og rimelig at det kommer en ost som heter Lein også. Jeg skal ikke legge noe symbolikk i hvorfor hvilken heter det ene eller det andre, bare konstatere at nå har Lars Lein fått sin ost, en halvfast ost av rå kumelk med vasket skorpe, en ost i reblochonstil vil jeg si. I motsetning til mange andre oster med vasket skorpe, så er ikke denne verken rødoransje eller rosa, men ganske hvit. Til tross for det, så er det ikke snakk om noen hvitmuggost. Det hvite er melkesopp, som vokser seg til når man slutter å vaske osten. Jeg synes ikke den dufter så mye, det er for øvrig sjelden jeg synes det, uansett hvilken ost det måtte være. Smaken er imidlertid litt mer markant, fin og rund, god balanse med et snev av bitterhet i ettersmaken. Her i huset falt den i veldig god smak.

Lein, ny norsk ost fra Rueslåtten ysteri i Hol
Lein, ny norsk ost fra Rueslåtten ysteri i Hol

Å drikke til

Her kan det være mye som passer, i Hallingdal vil de vel helst drikke øl og da kan det jo være at en bokkøl passer fint. Er du som meg og vil helst ha vin så kan du drikke både rødt og hvitt. En rød burgunder for eksempel. Om du ikke vil, så trenger den ikke være i mange hundre kroners klassen, det finnes rimeligere utgaver. På den hvite siden kan du godt prøve en Chignin fra Savoie og bli positivt overrasket.

Sommersnø – ny norsk chèvre

Sommersnø, ny norsk chèvre fra Lofoten gårdsysteri

Jeg har lett etter Sommersnø en liten stund uten å få tak i den. Det er flott at det kommer noen flere ferske geitoster på markedet. Så langt jeg vet er dette den nyeste og kommer fra yttersiden av Vestvågøy i Lofoten; rett før veien ender ved Unstad strand. Storhavet neste. Bare det er jo litt eksotisk.

Skal ikke si at vi begynner å få et norsk mangfold av ferske geitoster, men vi er på vei.

Sommersnø – fin skorpe med noen muggrosetter.

Sommersnø

Osten har en flott off-white skorpe av melkesopp, det ser du ved at den er veldig rynkete. Så er osten litt rennende inn under skorpen når du skjærer i den, noe som er ganske vanlig for denne type ost, spesielt hvis melkesoppen har fått utvikle seg litt. Jeg synes det er ytterst sjarmerende. Så ser jeg på de to ostene jeg har handlet at det er noen muggrosetter på skorpen. Noen synes det er litt skummelt, men det kan dere helt ro. Ingen fare. Det er noe en del franske modnere, affineurs, tilstreber å få til på chèvre, så det er ganske eksklusivt kan en si. Inni er den også hvit, typisk for ost av geitemelk, så navnet sommersnø passer slik sett flott, selv om akkurat navnet gir noen dårlige assosiasjoner. Er ikke så innmari glad i vinteren så det holder med den snøen som er. Ja, ja, så ille er det nå ikke.

Smaken og drikken

Ganske ren og mild smak, melk, fin syre som det ofte er på såpass ferske oster og passe salt; det vil si at saltet er der, men den dominerer ikke. Dette er vel en typisk Sauvignon blanc ost hvis du vil ha litt vin til. Ellers er familien som driver Lofoten gårdsysteri fra Nederland, så kanskje en liten Genever hadde passet?

Liten produksjon?

Jeg vet det ikke, men jeg tror det er ganske liten produksjon. det er ikke så stor gård og de har tross alt noen andre oster de skal yste også. Derfor kan den muligens være vanskelig å få tak, eller så var det bare meg som var uheldig i min søken. Imidlertid verdt å lete etter.