Jeg vet ikke hvorfor, men da vi kom innover på Høg-Jæren, ved enden av Tjålandsvatnet og såg inn mot Aurenes, vel vitende om at det ikke er noe aktivitet på ysteriet, tenkte jeg på Nordahl Griegs dikt 17. mai 1940. Ikke noe dramatikk, bare symbolikken i diktets første linje: I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Med bare halv aktivitet var det også noe nakent over pittoreske, idylliske Aurenes. Litt småkaldt var det også, en lei vind. Geitene var der og de melker som bare det, men ingen ysting altså. Vi fikk hilse på, selv om de var noget reserverte som seg hør og bør når det kjem framandfolk til gards.
Det jærske landskapet
Men før det en hyggelig biltur gjennom det jærske landskapet med sine rullende former og buktende steingarder, veier også. Du sier kanskje steingjerder. Men det er en steingard. Mye stein er det over alt i dette landet, bare spør noen bønder, ekstra mye synes det å være på Jæren. Derav alle steingardene. Men det er jo mildt og grønt og bare behagelig for å si det slik, både for kropp og sjel. Forstår godt at mye av matfatet vårt stammer fra Jæren. Og så er jo Jærbuen så umåtelig sindig.
På tur med Bo, ja og så Heidi da!
Jeg var på Jæren i sammenheng med jobben. Bo var litt småsnurt på Facebook fordi jeg ikke hadde sagt fra, men jeg trodde faktisk han var på ferie. Det fikk vi nå ordnet opp i. Og på tur dro vi en kveld, sammen med Heidi Natland Berge fra Tine. Hyggelig bekjentskap. Begge to, for all del, men Bo kjente jeg jo fra før. Så det visste jeg.
Tomt ysteri
Ikke slik tomt, alt utstyret var der, men osten manglet, det er nå tross alt det viktigste.
Knudenost igjen?
Han ser unektelig litt oppgitt ut, den godeste Bo. Og savnet etter å kunne yste Knudenost er så absolutt reelt. Det er slike ystere vi trenger, med en god porsjon lidenskap og kjærlighet til ystegjerningen. Da blir savnet stort når noe slikt skjer, som da har skjedd. Men hele Norge venter på Knudenosten. Bo, ha litt tålmod! Som i en amerikansk film; det ender godt. Det er jeg overbevisst om.