Vi hører ofte snakk om hvor viktig det er å bevare den desentraiserte bosettingen. Unngå at alle bor i byen og dermed får svenske tilstander der bygdene er avfolket. Dette er mye snakk, for det er ikke enkelt å starte virksomhet i dette landet generelt og på bygda spesielt.
Skal vi opprettholde et bosettingsmønster her i landet der folk bor litt over alt, så må det kunne gå an å gjøre noe der ute. De må ha noe å leve av, alle sammen.
Jeg leser at Aurenes gardsysteri, det er der Knudenost kommer fra, sliter ned byråkratiet som gjør at osten fort kan bli dyrere en tilsvarende fransk.
På Avdem hadde det faktum at de startet ysteriet ført til 5 arbeidsplasser i Lesja, mot ca en som bonde med melkelevering til Tine. Lesja er ikke så stort, så det betyr noe det. Slik er det mange steder. Noen plasser er det helårsdrift, andre har kortere eller lengre sesong. Men det representerer i hvert fall en større verdiskapning enn bare å selge melk.
Det å selge råvarer er litt av den norske folkesjela det. Vi har alltid gjort det. Olje, aluminium, sild, laks og sikkert mange andre ting. Ett produkt som vi faktisk har foredlet her, og har gjort det lenge, er klippfisk. Kanskje mer av nødvendighet enn av kommersiell kløkt, men det har jo vært en fantastisk historie. Og tenk så mye portvin vi har fått til landet opp gjennom årene bare på grunn av klippfisken. Byttehandel.
Bare noen tanker. Jeg bor i byen og trives med det, men innser at det blir kulturelt fattig i matfatet om alle skal bo i byen som meg.